Kronikken ble først publisert i Vårt Land 8.07.2016

Det var kjærlighet ved første blikk. Det var alle smaker, hele klodens befolkning, lukten av gammelt, nytt, ukjent og kjært. Jeg ble stormforelsket i London, noe jeg ikke var alene om. I byen med over åtte millioner innbyggere, konkurrerer alle om byens gunst. En utakknemlig by som vil ha deg for en stakket stund, men som i de fleste forhold blir det problemer når forelskelsen har lagt seg.

I dag føler unge londonere at de er blitt frarøvet muligheten til å gjøre det foreldregenerasjonen gjorde. Å kjøpe bolig er nærmest umulig. De færreste kan lene seg tilbake i visshet om at de har en trygg jobb. Folk i 40-årene bor i kollektiv, selv de med relativt gode inntekter. London er en krevende partner. En partner som fort får deg til å glemme at det finnes en verden utenfor bygrensen.

Avstemmingen om Brexit viste at Londons befolkning, nesten 60%, ville at Storbritannia skulle forbli en del av EU, i sterk kontrast til store deler av England. I hjertet av en smeltedigel, et globalt verdensmarked, er det neppe rart at londonere flest ønsket å bli. I ettertid er det blitt arrangert demonstrasjoner og underskriftskampanjer for at London, uavhengig av resten av England, skal få fortsette forholdet til EU. Ordene er harde. De vil ikke gjøre det slutt og vil ha seg frabedt at ignorante tullinger i Englands distrikter skal komme mellom dem og EU. Forspille mulighetene for millioner av nye friere som kommer utenfra, og ikke minst ødelegge mulighetene til de som allerede bor der, de som vil bli.

Sjelden har jeg sett så sterke følelser blant mine britiske venner som da Brexit ble et faktum. Et umulig brudd. En kjærlighetssorg. London bekymrer seg for et vilt aksjemarked, stagnering i boligbygging og en langvarig fremtid med finansiell usikkerhet. Som om det ikke var vanskelig nok å overleve fra før.

Flere tar til orde for at det kanskje ikke blir noen skilsmisse fordi Downing Street ikke har anelse om hvordan de skal forhandle fram det som beskrives som tidenes mest komplekse skilsmisse. Londons venn i vest, USA, har bedt EU om å gå forsiktig frem, mens Tyskland har svart bryskt, de vil ha det overstått så raskt som mulig. De ser ikke for seg å verken «bli sammen igjen» eller at EU vil la seg knekke som følge av bruddet.

Ikke bare har «leave-bevegelsen» splittet romansen mellom London og EU, de har også splittet britene. Drømmen om forholdet slik det var for lenge siden, en ny vår, er temmelig blek. For de utenfor London, som så gjerne skulle sett Storbritannia stå mer samlet og uavhengig, har nå fått fingeren av hovedstaden. Rundt middagsbordene i hele Storbritannia krangler familier så busta fyker.
Det er slett ikke slik at alle utenfor sentrum var enig heller. 75% av de mellom 18 og 24 år stemte for å bli.

Det er ikke bare London som er “heartbroken”. Knapt to år etter Skottlands referendum om å bli i Storbritannia, tar flere skotter igjen til ordet for at det er på høy tid å slå opp med England. Skottene er langt mer forelsket i EU enn i gamle UK.

London har knust mange hjerter, et horribelt boligmarked og et konkurranseintenst arbeidsmarked, har ført til at mange som trodde de endelig hadde funnet den rette, har måttet snu. Nå er byen, som har hatt friheten til å velge og vrake, redd for å miste sin tiltrekningskraft. Finansnæringen advarer om at de vil flytte ut, og de vil ta med seg sin del av inventaret langs Canary Wharf, en haug med arbeidsplasser.
London er ikke så sexy uten EU. Byavisen, London Evening Standard, skriver om frykten for at eiendomsprisene på de luksuriøse boligene langs Vaxhall til Dockland vil falle med hele 40%.

Som min bulgarske venninne, som nettopp har fått britisk statsborgerskap, sa til meg.
– I’m heartbroken, but at least the housing prices may fall. Anyway, I’m not staying.
Nå ser det ut til at det endelig er London sin tur til å ha kjærlighetssorg, om ikke annet, kjenne på frykten for å bli avvist og forlatt.