Kampen om Labour

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kampen-om-labour-1.753205

Kronikken er publisert i Dagsavisen i dag, 15.07.2106

Det blåser kraftig i Storbritannias politiske landskap, en kuling av beskyldninger og fornærmelser, og den vil ikke stilne med det første. Labours leder, Jeremy Corbyn, står tilsynelatende rakrygget i den sterkeste motvinden. Han var jo selve symbolet på forandring, redningen som endelig skulle få partiet «back on track», men nå blir han beskrevet som partiets største hinder.

Se kronikk i Dagsavisen her Kampen om Labour Dgasavisen

Mye av det som gjorde Corbyn så aktuell, det som gjør at mange gir han æren for at Labour kan vise til en medlemsøkning partiet ikke har sett maken til på flere tiår, er det samme som gjør at flere partitopper nå går imot han. Han er kontroversiell, han er radikal, langt mer radikal enn det de fleste av hans partimedlemmer ser for seg at den britiske gjennomsnittsvelgeren klarer å svelge til teen.

Corbyn har nemlig våget å trekke partiet enda mer til venstre enn det hans forgjenger, «Red Ed» gjoprde. Ed Miliband blir heller litt lyserosa til sammenligning. Men Corbyn lider noe av den «samme skjebnen» som sin forgjenger, han er ikke noen leder, sier de. Han ser heller ikke ut som noen statsminister, han er rufsete, litt grov. Ikke like rar eller goofy som Miliband, men ikke valgbar.

Hele 81 prosent av parlamentsmedlemmene i Labour vil ha ham ut. Men Corbyn er en prinsippfast mann som nekter å gi seg, han sier det ikke er noe press på han, men på dem som ikke har tak over hodet. Et noe heroisk tilsvar til den enorme stormen av kollegaer som vil blåse han over ende, kaste lederen, som vant et overveldende flertall av parlamentsmedlemmene for mindre enn et år siden.

For mange briter på venstresiden har Corbyn blitt det friske pustet de trengte for å få troen tilbake på politikken, den som endelig hadde funnet tilbake til de grunnverdiene Labour var bygget på, den som vernet om arbeiderklassen og ga fingeren til eliten. Mange sier de har ventet flere tiår på en leder som han. Men for andre på samme side er han blitt et hinder, en slags garanti for at Labour kommer til å tape valg, en egosentrisk tosk som ikke eier skam, som ikke tenker på partiets beste. De vil ha mer moderate stemmer i toppen. De vil ha en sjanse.

Det blir nyvalg i Labour og tirsdag ble det klart at Corbyns navn også vil stå på stemmeseddelen, han trengte nemlig ikke søke støtte hos sine kollegaer for å stå der, bestemte NEC (National Executive Committee) med knapt flertall. Nå frykter Labour-politikere en brutal valgkamp som vil splitte partiet ytterligere.

Etter Brexit mente mange at Corbyn også måtte gå, slik de konservatives leder, David Cameron, hadde gjort. Ingen av de to hadde lyktes med å overbevise folket om å bli i EU. Nå pågår det underskriftskampanjer for å bli kvitt Corbyn, «Saving Labour» står det på toppen. Hans kollega, Angela Eagle, har selv vært i motvind etter at hun varslet at hun vil stille til valg som ny Labour-leder. Kontoret hennes er blitt vandalisert og både hun og Corbyn har mottatt dødstrusler.

Mye handler om å fordele skyld. Skylden for at Labour taper valg og for at partiet ikke klarer å finne stemmen sin. Det handler om hvem Labour skal være, hvem som skal kunne identifisere seg med partiet. Ekkoet fra New Labours fødsel på 90- tallet og «Red Ed’s» noe overraskende dårlige valg i 2015 høres fortsatt.

Da Margareth Thatcher, som blant arbeiderklassen kanskje er best husket for å ha knust fagforeningene, ble bedt om å svare på hva hennes største seier var, skal hun ha sagt «New Labour». Det er kanskje ikke så rart at Tony Blairs etterfølgere har slitt med å definere partiet i ettertid.

For mange er Angela Eagel håpet, en ringrev og en langt mer moderat politiker enn Corbyn. Eagle har lovet at hun ikke vil være noen «Blairite», «Brownite» (Gordon Brown) eller «Corbynista», men «my own woman». Men kampen om partiet må hun ta med Jeremy Corbyn. Det er kanskje ikke så rart at Tony Blairs tidligere rådgiver omtalte Corbyns plass på stemmeseddelen som et stikk i Labours hjerte. Det gjenstår bare å se hvem sitt hjerte Labour vil banke for de neste årene, hvor rødt det vil være og hvem som må blø.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s