Noe av det første jeg fikk høre da jeg først flyttet til London i 2010 var at jeg var “typisk middelklasse”. Det var egentlig ganske nytt for meg i og med at man i Norge knapt snakker om klasse eller et klassedelt samfunn. Det er tabu og noe flere norske topp-politikere har beskrevet som et gammelt fenomen som ikke lengre eksisterer. I England derimot er det noe man snakker mye om fortsatt, i diskusjoner kunne jeg titt og ofte møte motargumentet om at “jeg ikke forstod” fordi jeg var fra middelklassen.

For å forstå Jeremy Corbyn og bevegelsen rundt hans person må man også forstå hvordan “klasse” fortsatt er et høyst relevant begrep i Storbritannia.

Første gang, for drøyt et år siden, da Jeremy Corbyn vant lederskapet i Labour, var mange overrasket. Det var et uventet valg. Corbyn, en litt “utvasket” mann med grove skjeggstubber, et vilt flagrende slips og med en historie langt ute på venstresiden i Labour, ble fort en mann det ble slått tvil om statsministerpotensialet til. Konklusjonen ble at han var uspiselig for den gjennomsnittlige britiske velgeren. For sterk kost rett og slett.

Men for mange på venstresiden var han lederen de hadde ventet flere år på. En annerledes politiker, en de oppfatter som ærlig og prinsippfast. En som nekter å spille det samme politiske spillet som resten av gjengen i Westminster.

Owen Smith var rett og slett ikke like troverdig som Corbyn, det til tross for at han sørget for å plassere seg til venstre i partiet. Han ble likevel sett på som en del av det politiske “establishment”. Ikke en grasrotas eller arbeidernes mann, men Westminsters mann.

Kanskje ikke fordi håret til Smith er kjemmet og fordi han alltid er nybarbert, men det er rett og slett “lukta” eller “vesenet” om du vil. Smith er “en av dem”. Corbyn er det ikke. Det faktum at så mange topp-politikere var motstandere av Corbyn, har på mange måter “skapt” Corbyn. På den måten skiller han seg fra “fiffen” i Parlamentet, de som “lyver og bedrar”. Han var en av dem som kunne vise til rent mel i posen under “The MPs expense scandale” og jo mer “forhatte” politikere hater han, jo mer elsker skuffede velgere med voksende politikerforakt han.

Grasrota i Labour er ikke i Parlamentet og jobber ikke med Corbyn på måten parlamentsmedlemmene gjør, så hva de sier om hans egenskaper har liten betydning. De liker det han sier og ikke minst at han er langt fra noen Blairite (Tony Blair og New Labour).

Økte studentavgifter, stor arbeidsledighet og brutte valgløfter trekker ikke alle til sentrum, men mange til ytterkantene. Det har vært ekstra dyrt for barn av arbeiderklassen å studere, det har vært vanskelig for mange å ta internships fordi de ikke har råd til å jobbe gratis og dermed “jobbe seg inn” i en lønnet posisjon, kutt i velferdssektoren har naturlig nok rammet “the upper class” i mindre grad enn i de nedre lag.

Ulike undersøkelser viser ulike resultater rundt Corbyns popularitet i arbeiderklassen og middelklassen og blir brukt som argumenter.  Uansett om “klassebegrepet” blir brukt som bensin på bålet for å få flere aktivister til å trekke mot venstre eller i motsatt retning (UKIP), så er det et begrep folk ikke er fremmed fra. Samtidig kan man nærmest snakke om politikerne som en egen klasse. Og det er nettopp den Corbyn skiller seg fra.

Om Corbyn noen gang klarer å lande toppjobben og i det hele tatt få til store forandringer tviler mange på, men for å forstå hans suksess må man forstå tidligere politikers manglende evne til å snakke til, med og om arbeiderklassen, og ikke minst lytte.

Bilde hentet fra A.V.Club (foto ukjent)