Sex selger, men ingenting er mer “sexy” enn frykt. Jo mer redd og sjokkert vi er, jo bedre går det for våpenindustrien, forsikringsselskapene, skjønnhetsindustrien og politikere med kontroversielle budskap. 

Du kan ende opp som et skrukkefjes som blir ranet og slått ned i ditt eget hjem av en innvandrer. Hva gjør du for å unngå dette?

Vi har lenge skjønt at reklameindustrien spiller på misnøye, er du allerede fornøyd med øyenbrynene eller huden din, kan du være sikker på at industrien får deg til å spørre deg selv om “de brynene nå egentlig var så ok som du trodde”.  Ved å skape retusjerte og uoppnåelige idealer, sikrer industrien seg en evig strøm av kunder som “ikke er god nok”.

Det enkle er ofte det “beste”

Hvis vi ser på politikken kan vi spotte noe av den samme retorikken. Mye av de populistiske bevegelsen vi ser i vesten spiller på nettopp misnøye og frykt. Frykten får å miste jobben eller forbli arbeidsløs, frykten for å ikke ha råd til helsehjelp, for å bli mindre verdsatt enn andre grupper i samfunnet, for å få dårligere råd og en lav pensjon. Dårlig selvtillit, depresjon, mindreverdighetskomplekser. Politikerne og media er stort sett de som forteller oss hva vi bør bekymre oss for og politikerne er de som kommer med løsningene og svarene. Ofte er disse forsvinnende enkel. Det er liten vilje til å se på system. Og system er ofte komplisert og vanskelig å forklare i media. I hvert fall når man skal forsøke å nå ut fortest mulig til et størst mulig publikum.

Føler du deg tryggere og mindre redd for terror dersom myndighetene overvåker innbyggerne eller hvis man tillater tortur av mistenkte terrorister?

Å “tolke fakta”

Ser man på fake news er de ofte av sensasjonell karakter, spiller på frykt og er svært partisk. Nå er det ikke slik at “fake news” er et nytt fenomen, man har lenge hatt både aviser og nyhetskanaler som har vært partisk, og i mer eller mindre grad, hatt en klar politisk agenda. For eksempel kan enkelte amerikanske nyhetskanaler og britiske aviser få enhver til å stille spørsmålstegn ved både kildebruk, riktigheten av informasjon og presseetikk.

Den legitime frykten

Når det gjelder Brexit og president Trump florerer det av frykt-retorikk på begge sider. Spørsmålet er hvem eller hvilken side som eier den reelle frykten, den som faktisk er berettiget.

Vi mennesker er ofte skrudd sammen slik at vi leser artikler og historier som bekrefter vårt verdenssyn, mens vi avfeier den frykten vi ikke kjenner, vi bagatelliserer gjerne andres bekymringer. Hvis vi skal lære av det vi mener er feil begått i vår historie, må vi forstå hvordan vi “kom dit”. Det gjør vi neppe ved å kalle meningsmotstandere idioter etc. Det skaper større splittelse blant folk og forakt for andre. Det er slik vi får polarisering og ekstremisme. Og de fleste er nok enig om at ekstremisme ikke er bra uansett hvilken farge, religion eller ideologi den har. Det å forsøke å forstå hvorfor noen mener noe annet, er selve grunnlaget for å kunne ha en opplyst og fruktbar debatt.

Vi kan føle oss redd og skremt, men følelser er flyktig. Det å velge bort rettigheter eller leve et liv på fryktens premisser gir ofte skuffende resultater.

Jeg kom over dette intervjuet med Toni Morrison og syns hun har er et fantastisk poeng.

INTERVIEWER

Do you write to figure out exactly how you feel about a subject?

TONI MORRISON

No, I know how I feel. My feelings are the result of prejudices and convictions like everybody else’s. But I am interested in the complexity, the vulnerability of an idea. It is not “this is what I believe,” because that would not be a book, just a tract. A book is “this may be what I believe, but suppose I am wrong . . . what could it be?” Or, “I don’t know what it is, but I am interested in finding out what it might mean to me, as well as to other people.”

 (theparisreview.org).