2017 har vært året ingen kunne forutse full av u-turns og overraskelser. Stasminister, Theresa May, sin posisjon har svingt kraftig, Brexit-forhandlingene har vært preget av kaos og forvirring, samtidig har britene opplevd hele 5 terrorangrep og en katastrofe. 

Få trodde Theresa May kom til å gå inn i 2018 som Storbritannias statsminister. Etter nyvalget i juni, hvor de konservative tapte majoriteten i underhuset, har May nærmest levd på nåde. Man kan peke på mye Theresa May gjorde galt i valgkampen, noe som stadig forundrer er hvordan politikere synes å tro de er nærmest immun mot vanlige sosiale normer. Ingen liker å bli tatt for gitt, verken av sjefen eller venner, og det var nettopp det May gjorde da hun ikke orket å delta på en eneste TV-debatt. Gode meningsmålinger, noe politikere bør ha lært å ikke stole blindt på, gjorde at May inntok noe mange opplevde som en arrogant og selvgod rolle. Det var rett og slett ikke noe alternativ. May demonstrerte dette ved flere anledninger da hun himelet med øynene når hun viste til “you know who”, altså Labour-leder, Jeremy Corbyn.

Ydmyket og svekket 

Det var en langt mer ydmyk May som gikk sommeren og høsten i møte. Det har uten tvil vært beintøft for May, med splittelse i eget parti og vanskelige Brexit-forhandlinger, hvor alle vil ha et ord med i laget og få interesser spiller på lag. Likevel May har opplevd nyvunnet respekt etter at hun halte skilsmisseoppgjøret i land med et nødskrik i siste liten. Hun har vist både handlekraft og at hun er seiglivet, kvaliteter som synes nødvendig i harde, usikre tider. Men til tross, May har ikke den slagkraften hun trenger. Det så vi da hun nå på nyåret skulle stokke om på eget kabinett, flere ble sittende i samme posisjon og utdanningsministeren sluttet i stedet for å la seg flytte på. Et sikkert tegn på en svak statsminister mener mange.

Katastrofer og terror

May har også måtte håndtere fem terrorangrep på britisk jord, samt katastrofen, Grenfell Tower. Sistnevnte håndterte May særdeles dårlig da hun kun møtte redningsmannskap og ikke beboere eller naboer av den 24 etasjers blokken som brant ned i juni. Da hun endelig kom på besøk til ofre og pårørende, møtte hun illsinte tilrop. Grenfell Tower har kanskje mer enn noe annet satt klassespørsmålet på agendaen, hvem er det som bor i disse livsfarlige blokkene? Innvandrere, asylsøkere, studenter og sosialklienter. Hvorfor velges det billigste og mest brannfarlige materiale av lokale myndigheter i Londons rikeste bydel? Og hvordan svarer “eliten” når arbeiderklassen brenner inne? For enten man liker det eller ikke så er klassesystemet “alive and kicking” i Storbritannia, også når vi nå går inn i 2018.

The big B

Brexit kommer utvilsomt til å prege 2018 og andre fase er ventet og bli langt mer vanskelig, kompleks og kaotisk enn det man har sett så langt. Altså ingen grunn til å puste ut, verken for politikere, business og EU-borgere i Storbritannia. Heller ikke Irer og Nord-Irer. Mange tror på samme scenario som i fase 1, bare ganger 10, altså ekstremt kaotisk, kranglete og rottet, helt til man i siste time, på magisk vis, klarer å hale i land en avtale. Hvorfor? Jo, fordi man bare må det, for mye står på spill… svarer både politikere, finansfolk og folk flest.