London våkner, men blir byen noensinne den samme igjen? I en by som konsekvent bryter intimgrenser rygger folk unna hverandre og toleransen for andre er minimal.

Under pandemien har det nesten vært en magisk opplevelse å bruke undergrunnsnettverket, selv i rushtiden. Tomme vogner og fraværet av stress er påfallende.

Men byen våkner opp igjen i takt med at koronarestriksjoner oppheves. Det er flere folk i gatene, men stemningen er annerledes.

På vei hjem etter å ha jobbet i Arsenal er det kun meg og et par i samme vogn. Begge har munnbind på, han et veldig fargerikt munnbind i tøy. De to snakker sammen, men mer som kollegaer eller noen som nettopp har vært på en første date.

På Hammersmith kommer et nytt par på. Han er åpenbart veldig beruset, mens hun er frustrert. Det første han gjør når han kommer inn på toget er å snuble over føttene til mannen med det fargerike munnbindet før han roper at hans egne joggesko er mye finere. “Do you know how much they cost?” Deretter setter han seg ned, men klarer ikke slutte å la seg provosere av mannen med munnbindet. Han må opp igjen, han går rett bort til mannen og skriker han i ansiktet “do you think I am a lower class than you?!” Han er sint og driter i at det er påbudt med munnbind på offentlig transport og at man skal holde avstand til andre mennesker.

Mannen med munnbindet svarer ikke, han bare står der, før han forsvinner av toget på neste stop.

Separasjon

Pandemien har forsterket følelsen av separasjon. Ikke bare fra egen familie og venner som du ikke lenger har lov til å klemme. Men også til fremmede mennesker. Følelsen av at noen tråkker over og inn i “ditt” personlige rom er for mange en konstant kilde til frustrasjon. “Jeg liker ikke folk lenger”, sier alt for mange nå.

Vi har vært mye hjemme, mye alene og har ikke trengt å tolerere andre i like stor grad som før.

I begynnelsen av pandemien var det en følelse av mindre seperasjon, merkelig nok, vi kom sammen i delt “misery”. Vi visste at alle andre også var hjemme og at ingen nøt den samme friheten som før. Vi hadde et felles mål om å komme ut av pandemien etter å ha seiret over viruset. For det menneskelige egoet er det vel ingenting som skaper sterkere samhold enn en felles fiende?

Men pandemien har også lagt bar ulikhetene. Og i London er det mye som er ulikt. De fleste er enige om at det er bedre å gråte i en Jaguar enn på bussen. Så hvis du først skal være miserabel er det bedre å være det i vakre omgivelser, som i en stor mansion i Kensington enn i et slitent kollektiv i Peckham.

Mannen med de nypolerte “poshe” skoene og det fargerike munnbindet bodde ikke i noe mansion, han bodde i et kollektiv med en 50 år gammel mann som konstant brukte kjøkkenet og aldri ryddet opp etter seg. I et musestille tog er det lett å høre andres samtaler.

Stemningen er kanskje annerledes i London, mer nervøs, mer uberegnelig, mer amper. Men noen ting forblir det samme, som at de færreste har råd til å kjøpe egen bolig og at de fleste gråter alene, uansett om de snakker “pent” eller har cockney dialekt.