Change UK og The Brexit party har omtrent samme fødselsdag. Begge ble skapt på nyåret og begge ut av misnøye med de allerede etablerte partiene og deres politikk. Så hvorfor gjorde The Brexit party det så godt i EU-valget, mens Change UK ikke klarte å gjøre seg bemerket, knapt i det hele tatt!

The Brexit party ble skapt av tidligere UKIP-leder, Nigel Farage. Farage ga avkall på UKIP fordi han mente partiet var blitt for ekstremt. Det interessante med The Brexit party, sammenlignet med UKIP, er at de knapt snakker om innvandring. Fokuset er nesten utelukkende Brexit og hvordan folkeviljen er under angrep fra establisamentet. Partiet har klart å gjøre seg bemerket til tross for at det er knapt fire måneder gammelt og ble det største partiet under valget som aldri skulle skje, Europa parlamentsvalget. The Brexit party har klart å fylle et tomrom som mange velgere har sultet etter, et parti som er helt tydelig og klar på hva de mener om Brexit. Dette er et tomrom UKIP ikke har klart å fylle pga internt rot (gjentatt utskifting av leder og skandaler), noe som har fått mange velgere til å se på partiet som useriøst, og når selv “faren” til partiet avskriver det som vås, er det ikke rart at mange forlater det til fordel for The Brexit Party. Men det er fra de konservative partiet trolig har hentet mest stemmer. Nettopp fordi de konservative ikke har klart å levere Brexit og ikke har klart å bli enig med seg selv.

Change UK forandret ingenting

Partiet som ble dannet ca en måned etter The Brexit Party har ikke fylt noe tomrom. Liberal Demokratene og De Grønne har allerede vært tydelig på at de vil ha en ny folkeavstemning om EU-medlemskap og at de ikke vil ha noen Brexit. Begge disse partiene gjorde det langt bedre en Change UK. Change UK består av politikere som brøyt ut av både Labour og Det Konservative partiet først og fremst fordi de ikke likte partienes tilnærming til Brexit, og ikke kunne fordra ledelsen i partiene. Change UK angrer trolig bittert på at de forsøkte å markere seg som annerledes enn Liberal Demokratene. I etterpåklokskapen sier partiets leder nå, at de muligens kan slå seg sammen med nettopp LibDems. I hvert fall ikke konkurrere mot hverandre i valg. En tydelig anerkjennelse av at partiene faktisk ønsker det samme. Å forsøke å skape et nytt Labour Light ala Tony Blair er neppe veien å gå i dagens politiske landskap.

The Conservative party må bli The Brexit Party

Klarhet og tydelighet var vinnerne under årets Europa Parlaments valg. Tvetydighet taper. De konservative må bli The Brexit Party og Labour må bli partiet for pro-EU, for dem som vil bli igjen i EU. Begge partiene har brukt masse energi på å slåss med seg selv, gjentatte mislykkede forsøk på å tydeliggjøre et standpunkt de har vært usikker på. Forsøket på å finne sammen, til midten, har feilet. “Midten” er tapt. 

Faktum er at både lokalvalgene og EU-valget er preget av misnøye og proteststemmer. Og ikke minst utmattelse. De som stemte The Brexit Party sier klart å tydelig i fra “nok snakk, vi vil ha Brexit nå”, de som stemte Liberal Demokratene og De grønne sier “vi er lei Brexit-kaos vi vil avlyse hele Brexit nå”. 

Med EU-valget som bakteppe er det vanskelig å se hvordan de konservative kan velge en moderat, “myk Brexit” kandidat. Sjansen for at det blir noen som, Boris Johnson, som kan utfordre, Nigel Farage, er noe mange vil se på som eneste sjanse for at partiet skal “overleve”.

Labour må derimot klargjøre sin posisjon i motsatt retning. Partiet har alltid hatt en mykere tilnærming til Brexit enn de konservative, de ønsker seg bla. en permanent tollunion med EU og frykter at standarden til miljø og arbeidsliv vil svekkes utenfor EU. Men velgere har gang på gang uttrykt forvirring over hva partiet egentlig mener. Begge de to største partiene, og særlig det konservative partiet, har til tider sett ut som “to parti bakt inn i et”. Et klart standpunkt må tas i Brexit saken, to vidt ulike syn i saken som dominerer britisk politikk i et og samme parti er dømt til å mislykkes.