Innvandrere er ofte et hovedargument eller en årsak i politikken. Også etter Folkeavstemningen om Brexit.

Under programmet Question Time på BBC sa en polsk kvinne at hun ikke lenger følte seg velkommen i Storbritannia og at hun aldri hadde blitt diskriminert før folkeavstemningen. På spørsmål om hvorfor hun nå, etter 23 år i landet, føler det slik, svarer hun at hun ikke er ønsket av de 52 prosentene som stemte for Brexit. Publikum reagerte umiddelbart ved å uttrykke uenighet og enkelte forsøker å avbryte henne, men hun mottar også applaus.

Statistikken viser at såkalt “hate crime” har økt etter Brexit. Om det er et uttrykk for faktisk mer rasisme eller at folk er mer oppmerksom på det, eller flinkere til å melde i fra er vanskelig å verifisere. Uansett vet man at hatkriminalitet er underrapportert.

Samtidig, mange av dem som ønsket å bli, det være seg både politikere og vanlige folk, er blitt kritisert for å kjøre en retorikk hvor de stempler 52% som ignorante, rasistiske eller uvitende. Dermed var Brexit i deres øyne, kampen mellom de opplyste og de ignorante. Argumenter som at det stort sett er rasister og folk som ikke har skjønt bæra av hva de stemte for, er med på å tegne en illusjon av at 17,4 millioner briter enten hater innvandrere eller rett og slett er dum. De andre årsakene, ikke minst EU selv, som mange oppfatter som ekstremt udemokratisk, havner i skyggen. Flere peker på meningsmålinger hvor innvandring var rangert som et hovedargument for hvorfor folk stemte slik de gjorde. Så kan man stille spørsmålstegn ved om det egentlig er så overraskende gitt den retorikken både politikere og medier har lagt opp til.

Innvandrere blir ofte løftet fram som en årsak, snakker man om arbeidsledighet snakker man om innvandrere som går uten jobb eller innvandrere som stjeler jobber. Snakker man om dårlig økonomi (i Storbritannias tilfelle, de mange kuttene i velferdstilbud de siste årene) da hører man fort argumentene om innvandrere som et eneste stort pengesluk. Økonomiske flyktninger, innvandrere med velferdsgoder som mål osv. Det er ikke penger nok sier politikerne. Nå kan selvsagt innvandring være både en kostnad eller verdi, alt ettersom. Poenget er at fokus ofte er ensidig, generaliserende og til tider svært simpelt.

Mange ble overrasket, om ikke sjokkert, over Brexit, ikke minst politikerne selv, det viser hvor “out of touch” og hvor “inngrodd” mange er i sentrale London kretser. Som tidligere finansminister, George Osborne, sa “Jeg misforstod helt klart den nasjonale stemningen.. Jeg forstod ikke den fremmedgjøringen mange følte, ikke bare fra EU, men også fra “the establishment” og systemet”. Og la til, “Vi hadde ikke “tatt tak i” den økonomiske usikkerheten mange følte”. Osborne var en ivrig aktivist for “remain” og befinner seg nå på de bakerste benkene i Underhuset.

Uansett hvor etterpåklok politikere måtte være er det er ingen tvil om at Brexit har splittet det britiske folket. Til og med på dating appen Tinder skriver flere “Hvis du stemte “leave” kan du bare swipe til venstre”.